T S Eliot by Lady Ottoline Morrell © The estate of Lady Ottoline Morrell. Creative Commons Non-Commercial Licence.

T.S. Eliot om kristendommens forhold til sekulær litteratur

Artikkelen begynner med påstanden om at litteraturkritikk bør fullføres («completed») fra et bestemt etisk og teologisk standpunkt. T.S. Eliot forteller så hva han ikke mener. Han mener ikke at man kan (eller bør) vurdere om noe er god litteratur fra et etisk og teologisk perspektiv. Høykirkelige Eliot ønsker nok å gjøre det klart at det ikke er snakk om å fordømme litteraturen fra et kristent ståsted. I bred forstand handler artikkelen om hvordan kristne skal forholde seg til litteratur som er skrevet av sekulære ikke-kristne forfattere. Det er et personlig anliggende. Han er selv en sentral forfatter i samtiden. En av de store modernistene og bare åtte år siden han ble kristen.

Artikkelen baserer seg på et foredrag Eliot holdt i symposiet Faith that illuminates og herav kommer kanskje sekularismen som tema fra. 

For Eliot er det viktig at kristne kan lese moderne litteratur med utgangspunkt i et kristent, moralsk univers. Han mener at all litteratur påvirker og former oss på det moralske område, til tross for at det har vært stilltiende antatt i noen hundrede år at det ikke finnes noen forbindelse mellom litteratur og teologi i det hele tatt. Men til tross for denne oppfattelsen, vil litteraturen alltid vurderes ut fra samtidens kollektivt aksepterte normer. Og selv i epoker hvor hele samfunnet aksepterer en bestemt kristen teologi, vil samfunnsmoralen også inneholde ikke-kristne elementer. Her viser Eliot til elisabethansk tid, som i stor utstrekning bygget på en bestemt kristen moral, men hvor man også var veldig opptatt av ukristelige fenomener, som ære, prestisje og hevn.

Eliot understreker tidlig i artikkelen at det ikke er religiøs litteratur som er hans tema. Han bruker forholdsvis mange avsnitt på å fortelle om hvordan han kategoriserer religiøs litteratur, altså den litteraturen som artikkelen ikke handler om. Det kan synes unødvendig ved første lesning av artikkelen, men av de tre kategoriene religiøs litteratur som Eliot definerer, vil den ene være med til å belyse argumentasjonen hans.

En autorisert oversettelse av Bibelen er religiøs litteratur på samme måte som Gibbons Decline and Fall of the Roman Empire er historisk litteratur. Forstått på den måten at Bibelen er litteratur med stor L og en religiøs sådan. Her kommer han inn på moralen igjen. For Bibelen og Gibbons Decline and Fall of the Roman Empire er kun stor litteratur for en samtid, på samme måte som en vitenskapelig avhandling kun er litteratur i den grad den også er vitenskapelig for samtiden. Hvis jeg har forstått dette korrekt. Innholdet må oppfattes som en bestemt form for høy kvalitet. En vitenskapelig avhandling med et feiende flott språk, men uten vitenskapelige argumenter, ville ikke være vitenskapelig litteratur. Eliots eksempel er en sekulær person som leser Bibelen som god litteratur. Slike vesener kaller Eliot for parasitter.

While I acknowledge the legitimacy of the enjoyment, I am more acutely aware of its abuse. The person who enjoy these writings solely because of their literary merit are essentially parasites; and we know that parasites, when they become too numerous, are pests. I could fulminate against the men of letters who have gone into ecstasies over “the Bible as literature”, the Bible as “the noblest monument of English prose”. Those who talk of the Bible as a “monument of English prose” are merely admiring it as a monument over the grave of Christianity.

Eliot, T. S., and John Hayward. 1953. Selected prose T.S. Eliot; edited by John Hayward. London: Penguin. s 33

Bibelen, sier Eliot, har ikke vært viktig for utviklingen av engelsk litteratur fordi den er god litteratur, men fordi den har vært ansett av samtiden for å være Guds ord.

Denne første av tre kategorier med religiøs litteratur, som Eliot risser opp, har en funksjon i hans argumentasjon, fordi den forklarer at denne kategorien med religiøse tekster er litteratur fordi den er religiøs, og det er den fordi den har vært ansett som det. De to andre kategoriene er fundamentalt annerledes, for her begrenser det religiøse forfatterevnen, enten som en bevisst handling fra forfatterens side eller fordi han eller hun er begrenset. Den ene kategorien kaller han for «devotional poetry», kanskje det vi normalt vil kalle for «kristen litteratur». Dette er for Eliot en begrenset litteratur, sett med litterære briller, og det er dem man vurderer litteraturen, som litteratur, med. Her har vi litteratur som omhandler et bestemt tema, det religiøse, og som utelater det større bildet; leaving out what men consider their major passions. Eliot medgir at noen forfattere av denne formen for begrenset litteratur kan være bevisst om det større bildet, men at forfatteren i prosessen med å forme litteraturen har undertrykt eller utelatt det. Resultatet er begrenset eller en mindre litteratur. I denne sammenheng kommer Eliot med eksempler på «minor poets», altså dem som produserer denne formen for litteratur, og stiller dem i kontrast til forfattere som har skapt stor kristen litteratur, f.eks. Dante, Villon og Baudlaire.

Or even in the sense in which Villon and Baudlaire, with all their imperfections and delinquencies, are Christian poets.

Ibid. 34

Den tredje kategorien med religiøs litteratur er for Eliot det som kan kalles for propaganda, som er et negativt ladet ord for oss, men i denne kategorien nevner Eliot som eksempler such delightful fiction as Chestertons The Man Who Was Thursday og Father Brown

Dette er altså de tre kategoriene med religiøs litteratur som Eliot nevner for å gjøre det klart at det er ikke dem han vil komme inn på i sin artikkel om religion og litteratur.

What I want is a literature which should be unconsciously, rather than deliberately and definitely Christian. 

ibid. s 34

Eliots prosjekt slik jeg leser artikkelen, er å finne frem til en metode hvor kristne kan vurdere litteratur og at moderne, sekulære tider har gjort dette mer prekært. Det kan godt være at vi stilltiende skiller mellom litteraturen vi underholder oss med og vår moral og eksistens. Skillet er imidlertid en illusjon som litteraturen ikke tar hensyn til. Hvis vi ikke er klar over at det er slik, vil vi formes av litteraturen uten å være klar over det. Det finnes ikke et eget rom for litteratur i hodene våre, sier Eliot, og i fortsettelsen: «The common ground between religion and fiction is behaviour». La oss få med resten av avsnittet.

Our religion imposes our ethics, our judgement and criticism of ourselves, and our behaviour toward our fellow men. The fiction that we read affects our behaviour towards our fellow men, affects our pattern of ourselves. When we read of human beings behaving in certain ways, with the approval of the author, who gives his benediction to this behaviour by his attitude towards the result of the behaviour arranged by himself, we can be influenced towards behaving in the same way.

Kan vi? Handler dette likevel bare om synden? At vi dras bort fra denne rette vei? At sekulære forfattere anerkjenner forhold som går imot en kristen etikk? At vi er lett å påvirke når protagonisten eller handlingen peker hen på forfatterens synspunkter og moral eller fraværet av moral? Når Eliot skriver at The fiction that we read affects our behaviour towards our fellow men, affect our pattern of ourselves, synes jeg ikke han argumenterer godt for at det er tilfellet, men jeg kan godt forstå at hvis det er hans overbevisning, så er det viktig å lese litteratur i lys av egen moral og livsholdning. Litteraturen gjenspeiler samfunnet og går også i dag utover samfunnsmoralen, slik den gjorde i den engelske renessansen, og dette er et forhold som ikke forfatteren er herre over, han eller hun være seg religiøs eller sekulær.

for we must remember that what a writer does to people is not necessarily what he intends to do. It may be only what people are capable of having done to them. People exercise an unconscious selection in being influenced. A writer like D.H. Larence may be in his effect either beneficial or pernicious. I am not sure that I have not had some pernicious influence myself.

Så er vi endelig fremme i skoen, hvor modernistene, inkludert ham selv, trykker. Argumentet går litt i bølger og slangeform her. Vi kan lese en bok for nytelsens skyld, men det er aldri bare nytelsen som kommer inn i oss. Det er faktisk de bøker som vi bare leser for nytelsen skyld som er de farligste, fordi vi her er mest passive i vår lesning. Etter hva jeg kan forstå er dette massenes litteratur, som er så lite original at det ikke er mulig å skimte originalitet i forfatteren. Til forskjell fra store forfattere, som skriver bøker som krever noe av oss som kan gjøre oss i stand til å lære noe, fordi vi blir gjort oppmerksom på at dette, originale, ikke er vår verden, men et resultat av forfatterens verden. Problemet, sier Eliot, er at nesten alle i den sekulære verden skriver på samme måte og er en del av den samme oppfattelsen, slik at det er vanskelig å lære noe og vanskelig å oppdage at vi manipuleres av den verden vi leser om. Jeg har det litt sånn med levende forfattere. På grunn av internett er alle del i den samme samtale, det samme narrative, veldig mye er innforstått og originalitet handler bare om å kunne stikke seg ut av massen, ikke å representere noe annet. Derfor leser jeg bare forfattere som nå er døde og som aldri hørte om internett. Nesten bare. Nå, det var en sidevei.

Hvis jeg har forstått Eliot riktig i denne artikkelen, så er det altså i 1935 nødvendig for kristne bokormer å kunne bedømme litteraturen de leser fra eget kristen ståsted, for å verne dette ståstedet. Det ville være lettere, hvis alt man leste var av så høy kvalitet at den ene forfatter skilte seg merkbart ut fra den andre med sine originale erfaringer gjengitt i et godt språk. Da kunne man se variasjonen og lettere se dem alle i kontrast til eget moralsk ståsted. Men fordi nesten alle leser nesten bare samtidslitteratur og det meste av denne er skrevet av forfattere som ikke har et begrep om religion og tro, og som representerer den samme strøm av sekulær samtidsvirkelighet, så vil kristne menneskers nytelse av den ene roman etter den andre, være en strøm av sekulære holdninger forkledd som underholdning. Det er mulig, sikkert sannsynlig, at Eliots mer subtile agenda går meg hus forbi, men det for så være. 

Eliot mener at vi bør lese litteratur som litterært anerkjennes som god litteratur i samtiden, men at vi bør lese vidt og bredt, for på den måten holdes forskjellige krefter hverandre i sjakk og vi kan bedre se dem i lys av våre egne verdier.

Når Eilot påstår at samtidens forfattere ikke er originaler, men representerer tidens strøm, så tror jeg ikke han mener at de ikke er originale eller gode forfattere, men at de selv ikke er klar over at det de selv vil ha frem, ikke er det som er den grunnleggende substansen i fortellingen. Dette ligger bak alt det som forfatteren er kjent for (original, morsom, kjemper for en sak, politisk på den ene eller den andre side, skarp personlighet osv.) er det samme innhold som for alle (ingen skille mellom den ene original og den andre, meningmotstandere, politiske motstandere, kontrastfylte personligheter til tross osv.). Som i dag, med internett. Er alle våre samtidsforfattere bare innholdsprodusenter for en underholdningsindustri som også bare er en brikke i en oppmerksomhetskultur, som ingen kjemper for og som ingen vet helt hva er for noe, men som gjør oss til displaykikkehoder med bøyde nakker? Er det som T.S. Eilot fryktet allerede skjedd? 

Sliding Sidebar

Velkommen til min lille avkrok på internett. Her legger jeg ut et sammensurium av notater om religion. Hilsen Knut

Nye bøker i biblioteket

Robertson, Duncan. Lectio Divina: The Medieval Experience of Reading. Cistercian Studies Series, no. 238. Trappist, Ky. : Collegeville, Minn: Cistercian Publications ; Liturgical Press, 2011.
Calhoun, Craig J., Mark Juergensmeyer, and Jonathan VanAntwerpen, eds. Rethinking Secularism. Oxford, N.Y: Oxford University Press, 2011.
Eckhart, and Maurice O’C Walshe. The Complete Mystical Works of Meister Eckhart. New York: Crossroad Pub. Co, 2009.
Gill, Glen Robert. Northrop Frye and the Phenomenology of Myth. Frye Studies. Toronto ; Buffalo, N.Y: University of Toronto Press, 2006.

Bøker jeg leser nå

%d bloggere liker dette: