Carl Jung med Erich Neumann (venstre) og Mircea Eliade (høyre) ved det legendariske runde bord på Eranos (1950). Foto: Pintrest/ukjent

Benavides, Gustavo. “Afterreligion after Religion.” Journal of the American Academy of Religion 69, no. 2 (June 1, 2001): 449–58 | notater

Gustavo Benavides er Associate Professor Theology & Religious Studies på Villanova University i Pennsylvania. Dette er et notat fra en lesning av Benavides anmeldelse av Steven M. Wasserstroms bok Religion after Religion.

Wasserstroms bok er en mosaikk, full av historiske referanser, og selv om referansene spiller en rolle i Wasserstroms perspektiv og argumentasjon, er de for meg primært interessante data om det kulturhistoriske miljøet i Europa på midten av 1900-tallet. Her anes personhistorisk drama, svart-hvit-bilder av menn med pipe og kraftige brilleinfatninger i diskusjoner, med holdninger og teorier som i dag kan synes romantiske eller religiøse i seg selv. Men alvoret og troen på religionshistorikerens rolle som eksistensiell var reel den gang og er av betydning i dag. Hvis det er mulig å sette en strek over de kollosalt omfattende (i volum) livsverkene til Eliade, Scholem og Corbin, så er det idéhistorisk interessant. Det bør kanskje bekymre dem som i dag bruker mye av livet sitt på å skrive det som nålevende fagfeller vurderer som vitenskap.

Følelser og farlige, symbolske virkelighetsforståelser

Benavide begynner med det positive, og det er Wasserstroms rettferdige harme («righteous indignation»), et begrep Benavides benytter to ganger, og Wasserstroms moralske forargelse («moral outrage») — «so rare these days«. Det er også sjeldent at en anmeldelse ser moralsk forargelse som noe positivt i en fagbok. Jeg kan bare anta at Benavides mener harmen til Wasserstrom er berettiget.

Wasserstrom’s outrage, kept under control while he traces in painstaking detail the mystical hubris that overcame the theorists associated with Eranos, bursts out from time to time, when he reminds his readers of the real history that was taking place, in some cases helped along by theories that were claimed to be outside time and therefore above history

Mystical hybris er et spennende/mystisk ord, men å minne leserne om hva som virkelig foregår (the real history that was taking place), er kanskje hybris det også.

Wasserstrom shows the dangers present when reality is understood in pan-symbolic terms and when access to this symbolically transfigured reality is mediated by authoritarian interpreters.

Pansymbolsk må det være fordi Eranos-klikken har en felles forståelse av begrepet og/eller bestemte symboler, og en symbolically transfigured reality oppstår når en gruppe forskere i et miljø (Eranos) fremmer en bestemt forståelse av symbolikk.

He goes on to point out the dangers of decontextualizing symbols into phenomenology, thus divesting the symbols of their embeddedness in some historical solidarity.

Eliade ekstraherer symbolene fra deres historiske kontekst og bruker dem til å hypnotisere leserne ved å bruke dem på sin egen, magiske (?) måte. Jeg kan huske hvor oppslukt jeg var av bøkene hans på Høyden i Bergen på nittitallet, og vi ble den gang fortalt at han var på pensum som inspirasjon. Jeg vil lage et notat fra kapittelet Aesthetic Solutions senere, hvor Eliade utbroderer om Eliade en religionshistorisk magiker, den rene Varuna, guden som trollbandt sine skapninger. I det kapittelet går det fort i svingene og hele raptusen gir mer et inntrykk av en fascist enn en religionshistoriker. Noe av det Benavides kritiserer.

Given Wasserstrom’s combination of erudition, righteous indignation, and fairness, one is surprised by those rare instances in which the zeal to establish connections among historians of religion and fascist sympathizers leads him to make juxtapositions—in effect, indictments by association— that can be misunderstood by an uninformed reader.

Benavides kommer med interessante konkrete eksempler på guilt by association i teksten.

An example of this guilt by association occurs when Corbin, described «as a lifelong Teutonophile, and as a sworn enemy of liberal democracy and secular humanism,» is said to have associated in Istanbul with Germans and Rumanians (146-147), the implication being that the Germans with whom Corbin consorted must have been Nazis—Nazis, like Heidegger, the author of Was ist Metaphysik? a book that Corbin had translated into French in 1938. The fact is that not all the Germans who spent the war years in Istanbul were Nazis. There is no evidence, for example, that Islamicist Hellmut Ritter (314n.l3) was a Nazi sympathizer. In fact, Ritter—whose brother, historian Gerhard Ritter, had been in prison from 1944 to 1945 for having belonged to a resistance group—detested the Nazis, having left the Reich for Istanbul as a result of the persecution of homosexuals under National Socialism.2 Ritter returned to Germany and taught at the university of Frankfurt after 1949, after having done research on manuscripts of mystical texts in Turkish archives and having taught at the University of Istanbul from 1935 to 1948. To Ritter’s name we could add that of indologist Walter Ruben, who after spending the war years in Turkey settled in East Germany, where he wrote about India from a Marxist perspective. Wasserstrom himself mentions Erich Auerbach (6-7, passim), although one wonders why the author of Mimesis—a book written in Istanbul—is consistently referred to as Elias, rather than Erich, the name he used in all his publications.

Det andre ankepunktet i en ellers rosende omtale, hvor anmelderen tydeligvis er positivt innstilt til Wasserstroms prosjekt, er bruken av begrepet «history of religions» og hvorfor han identifiserer begrepets fødsel i 1949, det året Eliade, Scholem og Corbin deltok i Eranos for første gang. Hvor har det blitt av hele historien tilbake til Max Müller og hva med skandinavisk, nederlandsk og italiensk religionshistorie? I denne forbindelse nevner han liberale, italienske Raffaele Pettazzoni og den konservative, svenske Geo Widengren og spør hvor de skal plasseres i Wasserstroms bilde. Dette var kritikken og han undergraver den selv i fortsettelsen: «But these are mere details».

Det viktige menes det her, er at Wasserstrom kan vise til en forbindelse mellom tidens tilnærming til religion og desisjonismen hos Ernst Jünger, Carl Schmitt og Martin Heidegger. Her nevnes begrepet das Hellige hos Rudolf Otto, og jeg kan jo se sammenhengen, men lurer også på hvordan så begrepet kunne defineres, og det hellige hander om der ganze andere og det er jo også noe som krever å være absolutt. Benevides ser forholdet mellom det religionshistoriske og politiske i Weimar-republikken som bokens egentlige substans, og har mindre til overs for Eranos-forbindelsen. I denne forbindelse er det også i Benevides optikk at kritikken av Eliades religigionshistorie blir viktig og peker på erfaringens rolle hos religionshistorikere som Hauer, Wach, W.F. Otto og Heier og folk som Ernst Jünger. Her henvises til et foredrag som Benevides selv holdt i 19921

  1. Benavides, Gustavo. The Quest for Experience and the Rejection of Modernity. Paper presented at the Annual Meeting of the American Academy of Religion, San Francisco, 21 November.

Sliding Sidebar

Velkommen til min lille avkrok på internett. Her legger jeg ut et sammensurium av notater om religion. Hilsen Knut

Nye bøker i biblioteket

Robertson, Duncan. Lectio Divina: The Medieval Experience of Reading. Cistercian Studies Series, no. 238. Trappist, Ky. : Collegeville, Minn: Cistercian Publications ; Liturgical Press, 2011.
Calhoun, Craig J., Mark Juergensmeyer, and Jonathan VanAntwerpen, eds. Rethinking Secularism. Oxford, N.Y: Oxford University Press, 2011.
Eckhart, and Maurice O’C Walshe. The Complete Mystical Works of Meister Eckhart. New York: Crossroad Pub. Co, 2009.
Gill, Glen Robert. Northrop Frye and the Phenomenology of Myth. Frye Studies. Toronto ; Buffalo, N.Y: University of Toronto Press, 2006.

Bøker jeg leser nå

%d bloggere liker dette: