One Knows the Tree by the Fruit That It Bears: Mircea Eliade’s Influence on Current Far-Right Ideology av Mark Weitzman

Jeg arbeider med en oversikt over viktige tekster i debatten om Mircea Eliades politiske fortid og ståsted, som har ulmet siden hans død i 1986 og før det. Inntil nå er Mark Weitzmans artikkel i Religion fra 2020 den nyeste jeg har funnet og det kan virke som om den akademiske debatten begynte å avta i nullerne (etter referansene i denne artikkelen å dømme)1. Som artikkelens sammendrag sitert nedenfor viser, så forsøker den å danne et bilde av hvordan høyreekstreme omtaler og henviser til Eliade og hans skrifter i dag, og følger temaet for denne utgaven av Religion. Dette ligger utenfor mitt hovedanliggende, men den kan være med til å belyse det: Har Eliade hatt en politisk agenda med sine religionsvitenskapelige arbeider og er det mulig å belyse det gjennom analyser av hans kontakter, synspunkter, teorier og metode? Her er artikkelens eget sammendrag:

Since the notorious Unite the Right rally in Charlottesville in 2017, the alt-right has surged into prominence as the most visible expression of right-wing extremism. While most analysts have focused on the political aspect of the movement, my article will explore the spiritual and religious roots and connections of the movement. In particular, I will focus on how Mircea Eliade, one of the most prominent figures in the academic study of the history of religion in the late 20th century, is viewed by many current extreme right thinkers. Drawing on the writings of some of the leading theoreticians and inspirations of the alt-right such as Julius Evola, Alain de Benoist, Aleksandr Dugin and Richard Spencer, as well as the prominent extreme right publishing houses, Arktos and Counter-Currents, I will show how Eliade’s extremely controversial and problematic past is seen as an intellectual and even spiritual source for these leading figures.

I 1972 kom en artikkel i det israelske tidsskriftet Toladot, skrevet av Theodore Lavi2. Lavi var historiker og hadde overlevd Holocaust. Den var årsaken til at vennskapet mellom Gershom Scholem og Eliade opphørte. Scholem ba Eliade om å forsvare seg, men svaret som Eliade kom med, ga et utydelig bilde av Eliades forhold til antisemitisme. De to hadde vært venner siden de møttes på Eranos-konferansen i 1950.

Fem år etter Eliades død i 1986, kom Norman Mana med artikkelen «Happy Guilt» i New Republic.3 «that laid out the basic contours of Eliade’s complicity, although some questions had actually surfaced almost two decades earlier»4. Weitzmann siterer Norman Mana i fotnote:

In Exile’s Odyssey, vol. II (pp. 65–66) of his autobiography, which covered the years 1937–1960, Eliade described the Iron Guard or Legionary movement as “The only Romanian political movement which took seriously Christianity”. He added that for Codreanu, “the Legionary movement did not constitute a political phenomenon but was in its essence, ethical and religious” and, finally, in regard to his own position “I could not conceive of disassociating myself from my generation (the Iron Guard–MW) in the midst of its oppression, when people were being prosecuted and persecuted unjustly.” (Eliade 1988).

Artikkelen nevner som Eliade-kritikere Daniel Dubuisson, Alexandra Laignel-Lavastine Robert Ellwood og Adriana Berger, Leon Volovici, og Steven Wasserstrom. Blant «apolgetene» finner vi Bryan S. Rennie, David Cave og Mac Linscott Ricketts. Denne debatten, eller duellen, mellom akademikere, handler primært om Eliades produksjon og hva som kan finnes der av høyreekstremt tankegods og antisemitisme. Hovedanliggende i artikkelen er som nevnt Eliades rolle blant høyreekstreme i dag og vil konkludere med at den er vokst siden Eliades død, mens utviklingen i akademia har gått den andre veien (og ut av pensumlistene). I denne forbindelse ser han også på kontaktpunkter mellom Eliade og høyreekstreme i tiden etter andre verdenskrig. Og her er det en del interessant å hente.

Mircea Eliade og Alain de Benoist

Alain de Benoist er en sentral aktør blant høyreekstreme i Frankrike, men ikke helt lett å plassere (hans bøker kan fås både på Ark.no og Saxo.dk). Fakta: Han fikk Eliade til å sitte i bestyrelsen for journalen Nouvelle École. Her er engelsk Wikipeda sin stubb om tidsskriftet:

Nouvelle École (meaning New School in English) is an annual French-language magazine which was established by an ethno-nationalistthink tankGRECE.[1] The publication is one of the significant media outlets of the New Right political approach in France. It covers wide range of topics, including archeology, biology, sociology, literature, philosophy and history of religions. It was launched in 1968 and is directed by Alain de Benoist.[4] The editor-in-chief of Nouvelle École is Eric Maulin.[3]5

Artikkelen kan ikke vise til noe forhold mellom de to. Benoist har selv fortalt at de møttes ved to anledninger i Paris. Det viktige for artikkelen, er å koble Eliade til sentrale aktører som nevner Eliade og hans forskning i forskjellige sammenhenger, og som setter hans bøker på lister over hva som bør leses. For eksempel satt de Benoist Eliade på en liste over tenkere som han selv mente var viktige, men hvis renomme var skadet av deres forbindelse til nazismen. Dette var en liste i forbindelse med feiringen av 110-årsdagen for den (avdøde) tyske forfatteren Ernst Jünger. På listen var også navn som Carl Schmitt og Martin Heidegger. Så poengteres det (jeg siterer):

It is worth noting that Jünger, Eliade and Schmitt all knew each other personally and had high regard for one another. Eliade visited Schmitt in Berlin in July 1942, and they met again when Schmitt visited Portugal in May 1944 (Eliade 1988). Jünger, in turn, discussed Eliade with Schmitt during their meeting in Berlin in November 1942. After the war, Jünger and Eliade were coeditors of the journal Antaios (1959–1971).

Her begynner artikkelens diskusjon om hvorfor Eliade er så populær på høyresiden. Det skyldes i større eller mindre grad hans biografi (folk han var venner med, hans forbindelse til Jerngarden før krigen, hans manglende (eller mumlende?) forsvar av seg selv i forhold til beskyldninger, men også at hans teorier og meninger kunne brukes av tradisjonalister på høyrefløyen.

We can isolate some elements of Eliade’s thought that the figures surveyed find
sympathetic and impactful. For example, Eliade’s charge to historians of religions that they work “to advance the understanding of man by recovering, and reestablishing meanings that have been forgotten, discredited, or abolished” (Eliade 1969) can easily be coopted by those who want to restore an archaic world that embraces traditional forms of human inequality and who reject modernity and its associated vices and failings.

Alle som leste Eliade på Høyden i Bergen på nittitallet kan kjenne igjen denne iveren i Eliades tekster og hans religionsfenomenologiske oppfordring til å ta religion innover seg og se den som ikke kan holdes på avstand, og hans teorier og synspunkter kom selvfølgelig frem også i de religionshistoriske tekstene, det var jo en hel verden av mytilogi og dramatikk studentene fikk for seg i dette materialet.

Artikkelens hovedanliggende er veldig spennende i seg selv og noe jeg vil forholde meg til på et senere tidspunkt. Å se en litteraturliste med lenker til høyreekstreme, engelspråkelige sider i Russland og andre steder, gjør at en forstår at vi lever i andre tider enn da slike lister var trygge oversikter over trykt materiale som kunne kjøpes i bokhandleren. Nedenfor er det materialet fra artikkelens litteraturliste som er relevant for meg.

Relevant referert litteratur fra artikkelen: 6

  1. Weitzman, Mark. One Knows the Tree by the Fruit That It Bears: Mircea Eliade’s Influence on Current Far-Right Ideology av Mark Weitzman. Religions 11, nr. 5 (19. mai 2020): 250. https://doi.org/10.3390/rel11050250.
  2. Theodore Lavi. 1972. Tik Mircea Eliade (hebraisk), Toladot, 1:13–18
  3. Manea, Norman. 1991. “Happy guilt”. New Repub. 205: 27–36
  4. Alle sitater er fra Weitszmanns artikkel hvis det ikke oppgis andre kilder
  5. Wikipedia contributors, «Nouvelle École,» Wikipedia, The Free Encyclopedia, https://en.wikipedia.org/w/index.php?title=Nouvelle_%C3%89cole&oldid=1034010165 (accessed August 10, 2021).

Sliding Sidebar

Velkommen til min lille avkrok på internett. Her legger jeg ut et sammensurium av notater om religion. Hilsen Knut

Nye bøker i biblioteket

Robertson, Duncan. Lectio Divina: The Medieval Experience of Reading. Cistercian Studies Series, no. 238. Trappist, Ky. : Collegeville, Minn: Cistercian Publications ; Liturgical Press, 2011.
Calhoun, Craig J., Mark Juergensmeyer, and Jonathan VanAntwerpen, eds. Rethinking Secularism. Oxford, N.Y: Oxford University Press, 2011.
Eckhart, and Maurice O’C Walshe. The Complete Mystical Works of Meister Eckhart. New York: Crossroad Pub. Co, 2009.
Gill, Glen Robert. Northrop Frye and the Phenomenology of Myth. Frye Studies. Toronto ; Buffalo, N.Y: University of Toronto Press, 2006.

Bøker jeg leser nå

%d bloggere liker dette: